Personskildringer av personer i "Byterminalen"

Welat:
I filmen får vi se hvordan Welat ser ut. Welat er en mørkhudet mann, og vi kan nesten høre på navnet at han ikke er norsk. I teksten får vi et inntrykk av at Welat kan mange praktiske ting, det sies at han er en altmuligmann. Videre merker vi at han er en hyggelig mann som prøver å hjelpe de han kan. Dette får vi også se i filmen, da legger vi også merke til at han smiler mye. Senere i stykket kommer ungdommer og ødelegger roen på byterminalen, de nasker i kiosken og mobber Gretelill. Da kommer Welat, modig og snill som han er, til unnsetning. Det ender med at Welat blir banket opp. I filmen virker dette mer alvorlig enn i teksten, fordi på film får vi se akkurat hva som skjer mens når vi leser teksten må vi lage oss et bilde av det, og det er ikke alltid at bildet blir helt korrekt. Welat har flyktet fra krig, og etter å ha blitt banket opp får han et ”flashback” på hvordan krigen var. Han drømmer at han er tilbake, og må skade de onde for å holde seg selv i live. Når han våkner igjen er han såret, og lei seg. Marianne spør om hun skal ringe politiet, men han svarer henne surt. I filmen får vi se ansiktet som det egentlig er, og det ser surt ut. Marianne går, og da innser Welat hva han har gjort, og han løper etter henne for å si at han er lei seg for han svarte slik. Dette viser hvordan Welat er, han er godhjertet og klarer ikke være sur på noen. Welat blir framstilt som en veldig omtenksom person. Når Cecilie tar en overdose er han raskt der for å støtte henne. Dette er et godt eksempel som viser hvor omtenksom han er.

Liv:
I teksten møter vi også Liv. Hun blir framstilt som en veldig glad person, og en kan lett merke at hun er forelsket. Hun er på byterminalen og venter på at bussen med sin elskede skal ankomme. Det er ikke noen spesiell beskrivelse av Liv utseende i teksten, det eneste som står er at hun er ”fjåg”. I filmen får vi et mye bedre inntrykk av hvordan Liv ser ut. Hun har brunt hår som er oppsatt, og går i en kjole. Når bussen som Liv venter på ankommer terminalen, kommer det en mann med et brev til henne. Brevet er fra mannen som Liv venter på. Han har skrevet at han har funnet en annen, og at de ikke kan ses mer. Liv blir lei seg, fordi hun har fått hjertet sitt knust. I filmen ser vi tydelig at hun er såret, hun kaster blomsterbuketten i bosset for å demonstrere sitt sinne. Liv kan virke attraktiv i teksten, det er fordi rett etter hun har lest brevet er det to menn der for å trøste henne.

Cecilie:
Cecilie er en annen karakter som blir fremstilt i stykket. Hun er en jente som har havnet på skråplanet, og driver med narkotika. Vi merket raskt i teksten at Cecilie bor på gata og har mange problemer. Alle på byterminalen kjenner henne, og derfor regner jeg med at hun er der ofte. Cecilie snakker ganske frekt, og ser ingen lyspunkter i livet.I filmen får vi et bilde av hvordan Cecilie ser ut. Hun har lyst langt hår, som er ganske rotete. I tillegg ser vi tydelige tegn på at hun driver med rusmidler. Utover i stykket møter vi faren til cecilie. Han prøver å hente henne hjem, slik at han kan hjelpe henne, men hun vil ikke. I slutten av stykket tar Cecilie en overdose og hun havner livløs på en båre.

Byterminalen
Scene 1
Det første jeg tenker når jeg leser scene 1 er at dette er en musikal som handler om den kjedelige hverdagen mange folk opplever, og hvordan folk reagerer på dette.
Scene 2
Etter min mening handler denne scenen om byterminalen, byens møtepunkt der gamle kjente treffer hverandre mens de venter på bussen. En mulig forelskelse mellom to personer finner også sted i denne scenen.
Scene 3
Folk synger om hvordan det er å vente på bussen, og hvordan dette oppleves av individuelle personer.
Scene 4
Kjenner meg igjen. Utrolig kjipt og ikke rekke bussen. Hva skal man gjøre da? Da må man vente i pøsregne mens tankene siver forbi.
Scene 5
Har selv tenkt på hvor kjipt det må være å ha yrke som bussjåfør. Det eneste de gjør er jo å kjøre i ring dagen lang. Må dessuten tåle masse klager fra fulle folk. Nei bussjåfør vil jeg ikke bli.
Scene 6
Hvorfor gidder narkomane å ødelegge livet sitt på den måten de gjør. Hvorfor henger de på terminaler? Kan de ikke henge andre plasser. Det er nettopp dette scene 6 handler om, de som har havnet i skyggenes dal.
Scene 7
handler om dagens ungdom og hvordan mange bruker helgene på å henge i byen. Til og med på byterminalen. Kjedelig. Greit hvis de skal møte noen, eller gå på bowling, resturang osv, men mange har fritidsproblemer.
Scene 8
handler om en far som prøver å hente hjem sin narkomane datter, men hun vil ikke. Kanskje faren har vært slem mot henne? Uansett nekter hun å bli med faren hjem.
Scene 9
Det kan ikke være lett når man tror man skal møte en man er forelsket i, men i stedet kommer en budbringer med et brev der det står at hun må finne seg en annen. Ikke rart hun blir knust.
Scene 10
For første gang opplever jeg at det er lagt inn humor i denne dramatiske teksten. Først trodde jeg dette var en veldig seriøs musikal, men nå ser jeg at den er litt mer fleksibel.
Scene 11
Det må være fint å kunne skyve alle tanker og problemer til side. Det er nettopp det Gretelill gjør når hun er på scenen. Først trodde jeg denne scenen handlet om en full dame, men jeg fant raskt ut at den handler om en skuespiller.
Scene 12
Stakkars fyr. Blir slått ned og banket opp av ungdommer bare fordi han prøver å hjelpe til. Fyren ble kalt apekatt. Hva er forskjellen på hvit og sort bortsett fra fargen?
Scene 13
Mønsteret i historien begynner å bli mer klart nå. Jeg klarer å lese den dramatiske teksten som en fortelling, noe jeg ikke klarte i begynnelsen. Dessuten føler jeg meg mer kjent med skuespillerne.
Scene 14
Alle møtes på byterminalen, og alle vil få trådene til å samles. Alle er fortvilte, men ingen blir enige. Føler det ligger en grå og dyster stemning over hele Scenen.
Scene 15
Hvorfor kan ikke bare være litt mindre stress, hvorfor må alt være så vanskelig? Det virker som alle skuespillerne er ferdige, utslått. Alle har noe uoppgjort, noe de skulle gjort annerledes. Det er den følelsen jeg får når jeg leser gjennom Scene 15.