Det norske språk om 100 år
100 år er lang tid. Masse kan skje i løpet av et slikt tidsrom.For alt jeg vet, kan verden ha gått under om 30 år, eller Jesus har kommet tilbake.Uavhengig av dette skal jeg argumentere om det norske språk HVIS verden finnes om 100 år og HVA som vil skje med dette underlige språk som har både adjektiv og eiendomspronomen (!).
Skal jeg leke Gud, å titte red ned på det norske skogfyllte land, vil jeg tørre påstå å si at det er STERKT påvirket av det populære språket kallt; "engelsk".Uvitende som du kanskje er, vet du ikke at så og si alle filmer, all slags form for populær musikk, den beste litteraturen og at alle internetsider faktisk er skrevet på dette universale språket.Om du syns det var nok med den engelske kulturinnflyelsn engelsk har, så må du også vite at alle brosjyrer,bruksanvisninger,forskning og utdanning foregår på engelsk.
Dette er bare noen av grunnene til at engelsk kommer til å oversvømme det norske språk med ord og utrykk nordmenn kun har hørt på kino. Skal jeg være ærlig, håper jeg nærmest at hele verden snakker engelsk om 100 år, slik vi slipper tilvalgs-fag på skolen, som betyr minimum 1 ekstra time i uka.
mandag 4. mai 2009
mandag 20. april 2009
søndag 1. februar 2009
Anmeldelser av "Bytermnalen"
Tre påstander jeg er enig i:
1. Fra: Rogalands avis, 13. desember 2007 ”Spekulært”:Gunnar Roalkvam sa slik som om byterminalen nede i Stavanger:“Det er jo et sted hvor folk kommer og drar. Med andre ord et sted hvor såkalte vanlige folk ferdes.” Dette er jeg helt enig i. Stykket byterminalen handler jo om folk som kommer til byterminalen med problemer, så synger de litt om problemene slik at vi skal få et lite innblikk i hva som egentlig kan foregå i et helt vanlig menneskes hode. Da var jo byterminalen i Stavanger en helt genial og litt sprø plass å holde forestillingen. Der får vi liksom se ekte busser komme å gå, vi får rett og slett se skikkelige varer.
Kilde: http://www.rogalandsavis.no/puls/article3187688.ece
2. Fra: Dagsavisen, 23. mai 2008 ”Midt i trafikken”Slik sa Håvard Berg som var med å skrive og produsere byterminalen:”Det er et realistisk stykke, om vår samtid og om et knippe av alle de menneskene som kommer og reiser hele tiden. Vi stopper bare tiden litt se hva er det egentlig er som skjer her, hvem han der borte egentlig er.” Dette er jo et realistisk stykke. Slike problemer som blir framstilt i stykket finnes overalt. Vi kan ikke dømme folk før vi har blitt kjent med dem. Vi kan ikke bare si ”han ser ut som en tyv” eller ”hun må være sint og sur”. Vanlige folk som kommer og reiser og mennesker akkurat slik som vi er.Kilde:
http://www.dagsavisen.no/kultur/article350593.ece
3. Fra: Norsk Folkehjelp, 23. mai 2008 ”Byterminalen”Gunnar Roalkvam sa også slik:”Det skal handle om vanlige folks liv. Om høy og lav. Om menneskers mål og drømmer. Kort sagt, en historie der alle kan kjenne seg igjen.” Denne historien som blir sunget på byterminalen i Stavanger er helt klart et stykk hvor mange kan kjenne seg igjen. Stoff, skilsmissebarn, kjærlighetssorg, lengsel, glede, usikkerhet osv..
Kilde: http://www.folkehjelp.no/?
module=Articles;action=Article.publicShow;ID=6362
Tre påstander som jeg ikke er enige i:
1. Fra: NRK, 24. mai 2008 ”Rått og vakkert på Byterminalen”NRK sa som følgende: ”Og måten ideen gjennomføres på, er det mest imponerende med forestillingen.” Jeg syns ikke det var noen god idé å synge alle replikkene i hele stykket. Det ble på en måte litt kjedelig. Det ble utvannet. Det vil si at det ble alt for mye i lengden, det var ikke alt som var så veldig bra satt sammen av ord til å forstå heller, det ble så gunstig a synge alle replikkene.
Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.5779799
Jeg finner ikke noe mer som jeg kan si meg uenig i. I anmeldelsene jeg har lest står det nesten det samme, bare med litt andre ord. Hva ”Byterminalen” handler om, hvem som er med og hvor genial det var å spille stykket på selveste byterminalen i Stavanger. Så har vi litt intervjuer med skaperne av stykket samt noen skuespillere. Så har vi det jeg ikke var så enig i, hvor genialt det var å synge hver eneste replikk i stykket. Disse tingene jeg nevnte her står nesten i hver eneste anmeldelse av ”Byterminalen”.
Tre påstander jeg er enig i:
1. Fra: Rogalands avis, 13. desember 2007 ”Spekulært”:Gunnar Roalkvam sa slik som om byterminalen nede i Stavanger:“Det er jo et sted hvor folk kommer og drar. Med andre ord et sted hvor såkalte vanlige folk ferdes.” Dette er jeg helt enig i. Stykket byterminalen handler jo om folk som kommer til byterminalen med problemer, så synger de litt om problemene slik at vi skal få et lite innblikk i hva som egentlig kan foregå i et helt vanlig menneskes hode. Da var jo byterminalen i Stavanger en helt genial og litt sprø plass å holde forestillingen. Der får vi liksom se ekte busser komme å gå, vi får rett og slett se skikkelige varer.
Kilde: http://www.rogalandsavis.no/puls/article3187688.ece
2. Fra: Dagsavisen, 23. mai 2008 ”Midt i trafikken”Slik sa Håvard Berg som var med å skrive og produsere byterminalen:”Det er et realistisk stykke, om vår samtid og om et knippe av alle de menneskene som kommer og reiser hele tiden. Vi stopper bare tiden litt se hva er det egentlig er som skjer her, hvem han der borte egentlig er.” Dette er jo et realistisk stykke. Slike problemer som blir framstilt i stykket finnes overalt. Vi kan ikke dømme folk før vi har blitt kjent med dem. Vi kan ikke bare si ”han ser ut som en tyv” eller ”hun må være sint og sur”. Vanlige folk som kommer og reiser og mennesker akkurat slik som vi er.Kilde:
http://www.dagsavisen.no/kultur/article350593.ece
3. Fra: Norsk Folkehjelp, 23. mai 2008 ”Byterminalen”Gunnar Roalkvam sa også slik:”Det skal handle om vanlige folks liv. Om høy og lav. Om menneskers mål og drømmer. Kort sagt, en historie der alle kan kjenne seg igjen.” Denne historien som blir sunget på byterminalen i Stavanger er helt klart et stykk hvor mange kan kjenne seg igjen. Stoff, skilsmissebarn, kjærlighetssorg, lengsel, glede, usikkerhet osv..
Kilde: http://www.folkehjelp.no/?
module=Articles;action=Article.publicShow;ID=6362
Tre påstander som jeg ikke er enige i:
1. Fra: NRK, 24. mai 2008 ”Rått og vakkert på Byterminalen”NRK sa som følgende: ”Og måten ideen gjennomføres på, er det mest imponerende med forestillingen.” Jeg syns ikke det var noen god idé å synge alle replikkene i hele stykket. Det ble på en måte litt kjedelig. Det ble utvannet. Det vil si at det ble alt for mye i lengden, det var ikke alt som var så veldig bra satt sammen av ord til å forstå heller, det ble så gunstig a synge alle replikkene.
Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.5779799
Jeg finner ikke noe mer som jeg kan si meg uenig i. I anmeldelsene jeg har lest står det nesten det samme, bare med litt andre ord. Hva ”Byterminalen” handler om, hvem som er med og hvor genial det var å spille stykket på selveste byterminalen i Stavanger. Så har vi litt intervjuer med skaperne av stykket samt noen skuespillere. Så har vi det jeg ikke var så enig i, hvor genialt det var å synge hver eneste replikk i stykket. Disse tingene jeg nevnte her står nesten i hver eneste anmeldelse av ”Byterminalen”.
onsdag 28. januar 2009
Personskildringer av personer i "Byterminalen"
Welat:
I filmen får vi se hvordan Welat ser ut. Welat er en mørkhudet mann, og vi kan nesten høre på navnet at han ikke er norsk. I teksten får vi et inntrykk av at Welat kan mange praktiske ting, det sies at han er en altmuligmann. Videre merker vi at han er en hyggelig mann som prøver å hjelpe de han kan. Dette får vi også se i filmen, da legger vi også merke til at han smiler mye. Senere i stykket kommer ungdommer og ødelegger roen på byterminalen, de nasker i kiosken og mobber Gretelill. Da kommer Welat, modig og snill som han er, til unnsetning. Det ender med at Welat blir banket opp. I filmen virker dette mer alvorlig enn i teksten, fordi på film får vi se akkurat hva som skjer mens når vi leser teksten må vi lage oss et bilde av det, og det er ikke alltid at bildet blir helt korrekt. Welat har flyktet fra krig, og etter å ha blitt banket opp får han et ”flashback” på hvordan krigen var. Han drømmer at han er tilbake, og må skade de onde for å holde seg selv i live. Når han våkner igjen er han såret, og lei seg. Marianne spør om hun skal ringe politiet, men han svarer henne surt. I filmen får vi se ansiktet som det egentlig er, og det ser surt ut. Marianne går, og da innser Welat hva han har gjort, og han løper etter henne for å si at han er lei seg for han svarte slik. Dette viser hvordan Welat er, han er godhjertet og klarer ikke være sur på noen. Welat blir framstilt som en veldig omtenksom person. Når Cecilie tar en overdose er han raskt der for å støtte henne. Dette er et godt eksempel som viser hvor omtenksom han er.
Liv:
I teksten møter vi også Liv. Hun blir framstilt som en veldig glad person, og en kan lett merke at hun er forelsket. Hun er på byterminalen og venter på at bussen med sin elskede skal ankomme. Det er ikke noen spesiell beskrivelse av Liv utseende i teksten, det eneste som står er at hun er ”fjåg”. I filmen får vi et mye bedre inntrykk av hvordan Liv ser ut. Hun har brunt hår som er oppsatt, og går i en kjole. Når bussen som Liv venter på ankommer terminalen, kommer det en mann med et brev til henne. Brevet er fra mannen som Liv venter på. Han har skrevet at han har funnet en annen, og at de ikke kan ses mer. Liv blir lei seg, fordi hun har fått hjertet sitt knust. I filmen ser vi tydelig at hun er såret, hun kaster blomsterbuketten i bosset for å demonstrere sitt sinne. Liv kan virke attraktiv i teksten, det er fordi rett etter hun har lest brevet er det to menn der for å trøste henne.
Cecilie:
Cecilie er en annen karakter som blir fremstilt i stykket. Hun er en jente som har havnet på skråplanet, og driver med narkotika. Vi merket raskt i teksten at Cecilie bor på gata og har mange problemer. Alle på byterminalen kjenner henne, og derfor regner jeg med at hun er der ofte. Cecilie snakker ganske frekt, og ser ingen lyspunkter i livet.I filmen får vi et bilde av hvordan Cecilie ser ut. Hun har lyst langt hår, som er ganske rotete. I tillegg ser vi tydelige tegn på at hun driver med rusmidler. Utover i stykket møter vi faren til cecilie. Han prøver å hente henne hjem, slik at han kan hjelpe henne, men hun vil ikke. I slutten av stykket tar Cecilie en overdose og hun havner livløs på en båre.
Welat:
I filmen får vi se hvordan Welat ser ut. Welat er en mørkhudet mann, og vi kan nesten høre på navnet at han ikke er norsk. I teksten får vi et inntrykk av at Welat kan mange praktiske ting, det sies at han er en altmuligmann. Videre merker vi at han er en hyggelig mann som prøver å hjelpe de han kan. Dette får vi også se i filmen, da legger vi også merke til at han smiler mye. Senere i stykket kommer ungdommer og ødelegger roen på byterminalen, de nasker i kiosken og mobber Gretelill. Da kommer Welat, modig og snill som han er, til unnsetning. Det ender med at Welat blir banket opp. I filmen virker dette mer alvorlig enn i teksten, fordi på film får vi se akkurat hva som skjer mens når vi leser teksten må vi lage oss et bilde av det, og det er ikke alltid at bildet blir helt korrekt. Welat har flyktet fra krig, og etter å ha blitt banket opp får han et ”flashback” på hvordan krigen var. Han drømmer at han er tilbake, og må skade de onde for å holde seg selv i live. Når han våkner igjen er han såret, og lei seg. Marianne spør om hun skal ringe politiet, men han svarer henne surt. I filmen får vi se ansiktet som det egentlig er, og det ser surt ut. Marianne går, og da innser Welat hva han har gjort, og han løper etter henne for å si at han er lei seg for han svarte slik. Dette viser hvordan Welat er, han er godhjertet og klarer ikke være sur på noen. Welat blir framstilt som en veldig omtenksom person. Når Cecilie tar en overdose er han raskt der for å støtte henne. Dette er et godt eksempel som viser hvor omtenksom han er.
Liv:
I teksten møter vi også Liv. Hun blir framstilt som en veldig glad person, og en kan lett merke at hun er forelsket. Hun er på byterminalen og venter på at bussen med sin elskede skal ankomme. Det er ikke noen spesiell beskrivelse av Liv utseende i teksten, det eneste som står er at hun er ”fjåg”. I filmen får vi et mye bedre inntrykk av hvordan Liv ser ut. Hun har brunt hår som er oppsatt, og går i en kjole. Når bussen som Liv venter på ankommer terminalen, kommer det en mann med et brev til henne. Brevet er fra mannen som Liv venter på. Han har skrevet at han har funnet en annen, og at de ikke kan ses mer. Liv blir lei seg, fordi hun har fått hjertet sitt knust. I filmen ser vi tydelig at hun er såret, hun kaster blomsterbuketten i bosset for å demonstrere sitt sinne. Liv kan virke attraktiv i teksten, det er fordi rett etter hun har lest brevet er det to menn der for å trøste henne.
Cecilie:
Cecilie er en annen karakter som blir fremstilt i stykket. Hun er en jente som har havnet på skråplanet, og driver med narkotika. Vi merket raskt i teksten at Cecilie bor på gata og har mange problemer. Alle på byterminalen kjenner henne, og derfor regner jeg med at hun er der ofte. Cecilie snakker ganske frekt, og ser ingen lyspunkter i livet.I filmen får vi et bilde av hvordan Cecilie ser ut. Hun har lyst langt hår, som er ganske rotete. I tillegg ser vi tydelige tegn på at hun driver med rusmidler. Utover i stykket møter vi faren til cecilie. Han prøver å hente henne hjem, slik at han kan hjelpe henne, men hun vil ikke. I slutten av stykket tar Cecilie en overdose og hun havner livløs på en båre.
torsdag 15. januar 2009
Byterminalen
Scene 1
Det første jeg tenker når jeg leser scene 1 er at dette er en musikal som handler om den kjedelige hverdagen mange folk opplever, og hvordan folk reagerer på dette.
Scene 2
Etter min mening handler denne scenen om byterminalen, byens møtepunkt der gamle kjente treffer hverandre mens de venter på bussen. En mulig forelskelse mellom to personer finner også sted i denne scenen.
Scene 3
Folk synger om hvordan det er å vente på bussen, og hvordan dette oppleves av individuelle personer.
Scene 4
Kjenner meg igjen. Utrolig kjipt og ikke rekke bussen. Hva skal man gjøre da? Da må man vente i pøsregne mens tankene siver forbi.
Scene 5
Har selv tenkt på hvor kjipt det må være å ha yrke som bussjåfør. Det eneste de gjør er jo å kjøre i ring dagen lang. Må dessuten tåle masse klager fra fulle folk. Nei bussjåfør vil jeg ikke bli.
Scene 6
Hvorfor gidder narkomane å ødelegge livet sitt på den måten de gjør. Hvorfor henger de på terminaler? Kan de ikke henge andre plasser. Det er nettopp dette scene 6 handler om, de som har havnet i skyggenes dal.
Scene 7
handler om dagens ungdom og hvordan mange bruker helgene på å henge i byen. Til og med på byterminalen. Kjedelig. Greit hvis de skal møte noen, eller gå på bowling, resturang osv, men mange har fritidsproblemer.
Scene 8
handler om en far som prøver å hente hjem sin narkomane datter, men hun vil ikke. Kanskje faren har vært slem mot henne? Uansett nekter hun å bli med faren hjem.
Scene 9
Det kan ikke være lett når man tror man skal møte en man er forelsket i, men i stedet kommer en budbringer med et brev der det står at hun må finne seg en annen. Ikke rart hun blir knust.
Scene 10
For første gang opplever jeg at det er lagt inn humor i denne dramatiske teksten. Først trodde jeg dette var en veldig seriøs musikal, men nå ser jeg at den er litt mer fleksibel.
Scene 11
Det må være fint å kunne skyve alle tanker og problemer til side. Det er nettopp det Gretelill gjør når hun er på scenen. Først trodde jeg denne scenen handlet om en full dame, men jeg fant raskt ut at den handler om en skuespiller.
Scene 12
Stakkars fyr. Blir slått ned og banket opp av ungdommer bare fordi han prøver å hjelpe til. Fyren ble kalt apekatt. Hva er forskjellen på hvit og sort bortsett fra fargen?
Scene 13
Mønsteret i historien begynner å bli mer klart nå. Jeg klarer å lese den dramatiske teksten som en fortelling, noe jeg ikke klarte i begynnelsen. Dessuten føler jeg meg mer kjent med skuespillerne.
Scene 14
Alle møtes på byterminalen, og alle vil få trådene til å samles. Alle er fortvilte, men ingen blir enige. Føler det ligger en grå og dyster stemning over hele Scenen.
Scene 15
Hvorfor kan ikke bare være litt mindre stress, hvorfor må alt være så vanskelig? Det virker som alle skuespillerne er ferdige, utslått. Alle har noe uoppgjort, noe de skulle gjort annerledes. Det er den følelsen jeg får når jeg leser gjennom Scene 15.
Scene 1
Det første jeg tenker når jeg leser scene 1 er at dette er en musikal som handler om den kjedelige hverdagen mange folk opplever, og hvordan folk reagerer på dette.
Scene 2
Etter min mening handler denne scenen om byterminalen, byens møtepunkt der gamle kjente treffer hverandre mens de venter på bussen. En mulig forelskelse mellom to personer finner også sted i denne scenen.
Scene 3
Folk synger om hvordan det er å vente på bussen, og hvordan dette oppleves av individuelle personer.
Scene 4
Kjenner meg igjen. Utrolig kjipt og ikke rekke bussen. Hva skal man gjøre da? Da må man vente i pøsregne mens tankene siver forbi.
Scene 5
Har selv tenkt på hvor kjipt det må være å ha yrke som bussjåfør. Det eneste de gjør er jo å kjøre i ring dagen lang. Må dessuten tåle masse klager fra fulle folk. Nei bussjåfør vil jeg ikke bli.
Scene 6
Hvorfor gidder narkomane å ødelegge livet sitt på den måten de gjør. Hvorfor henger de på terminaler? Kan de ikke henge andre plasser. Det er nettopp dette scene 6 handler om, de som har havnet i skyggenes dal.
Scene 7
handler om dagens ungdom og hvordan mange bruker helgene på å henge i byen. Til og med på byterminalen. Kjedelig. Greit hvis de skal møte noen, eller gå på bowling, resturang osv, men mange har fritidsproblemer.
Scene 8
handler om en far som prøver å hente hjem sin narkomane datter, men hun vil ikke. Kanskje faren har vært slem mot henne? Uansett nekter hun å bli med faren hjem.
Scene 9
Det kan ikke være lett når man tror man skal møte en man er forelsket i, men i stedet kommer en budbringer med et brev der det står at hun må finne seg en annen. Ikke rart hun blir knust.
Scene 10
For første gang opplever jeg at det er lagt inn humor i denne dramatiske teksten. Først trodde jeg dette var en veldig seriøs musikal, men nå ser jeg at den er litt mer fleksibel.
Scene 11
Det må være fint å kunne skyve alle tanker og problemer til side. Det er nettopp det Gretelill gjør når hun er på scenen. Først trodde jeg denne scenen handlet om en full dame, men jeg fant raskt ut at den handler om en skuespiller.
Scene 12
Stakkars fyr. Blir slått ned og banket opp av ungdommer bare fordi han prøver å hjelpe til. Fyren ble kalt apekatt. Hva er forskjellen på hvit og sort bortsett fra fargen?
Scene 13
Mønsteret i historien begynner å bli mer klart nå. Jeg klarer å lese den dramatiske teksten som en fortelling, noe jeg ikke klarte i begynnelsen. Dessuten føler jeg meg mer kjent med skuespillerne.
Scene 14
Alle møtes på byterminalen, og alle vil få trådene til å samles. Alle er fortvilte, men ingen blir enige. Føler det ligger en grå og dyster stemning over hele Scenen.
Scene 15
Hvorfor kan ikke bare være litt mindre stress, hvorfor må alt være så vanskelig? Det virker som alle skuespillerne er ferdige, utslått. Alle har noe uoppgjort, noe de skulle gjort annerledes. Det er den følelsen jeg får når jeg leser gjennom Scene 15.
onsdag 26. november 2008
tirsdag 18. november 2008
Slam, Nick Hornby
Slam, Nick Hornby
Book Review
Slam is a realistic book for young and old. Sam is 16 years old, and he`s most interested in skateboard and girls. When he meets Alicia, he falls in love. They been together. But that`s not in a long time, when Sam break up. And some day after Alicia was pregnant. Alicia`s parents want that Alicia shall get the baby, and Sam is going to be a father he really don`t know he can manage. Who can he manage to be father in a sow young age? It don`t help that Alicia`s parents is some person who need to know everything, and then lay the hole responsible at Sam. It`s just one man who can help Sam now, and that`s he`s hero, Tony Hawk. The most famous skater ever.
Sam and his mother are happy enough, but they’re barely getting by. Sam isn’t optimistic about what he`s life. Sometimes it can seem as though kids always do better than their parents, in the smart and sad voice with which Hornby has supplied him. You know someone’s dad was a coal miner, or whatever, but his son goes on to play for a Premiership team, or wins ‘Pop Idol,’ or invents the Internet. Those stories make you feel as though the whole world is on its way up. But in our family, people always slip up on the first step. In fact, most of the time they don’t even find the stairs.”
What happens in “Slam” is, quite simply, this: Sam gets his new girlfriend, Alicia, pregnant. Alicia’s parents are university professors, Sam’s father is a plumber who see Sam as “some hoodie chav.” They want their daughter to jettison both him and the fetus. What ensues is an agreeably casual and occasionally effervescent comedy of manners, one that has plenty to say about class and sex and family and this being a Nick Hornby novel how pop music relates to it all and ties it all together. There are many differences between a baby and an iPod, Sam thinks. And one of the biggest differences is, no one’s going to mug you for your baby.
Hornby has a knack, in “Slam,” for taking predictable moments and turning them into gently glowing satire. When Sam has to tell the school authorities he’s going to be a father, for example, he expects stern judgment. But as
“Slam” slides by on its author’s enormous charm, however, and on its exploration of some hard-won truths, including this encompassing definition of what adult love really is: a project full of worry and work and forgiving people and putting up with things and stuff like that.
Book Review
Slam is a realistic book for young and old. Sam is 16 years old, and he`s most interested in skateboard and girls. When he meets Alicia, he falls in love. They been together. But that`s not in a long time, when Sam break up. And some day after Alicia was pregnant. Alicia`s parents want that Alicia shall get the baby, and Sam is going to be a father he really don`t know he can manage. Who can he manage to be father in a sow young age? It don`t help that Alicia`s parents is some person who need to know everything, and then lay the hole responsible at Sam. It`s just one man who can help Sam now, and that`s he`s hero, Tony Hawk. The most famous skater ever.
Sam and his mother are happy enough, but they’re barely getting by. Sam isn’t optimistic about what he`s life. Sometimes it can seem as though kids always do better than their parents, in the smart and sad voice with which Hornby has supplied him. You know someone’s dad was a coal miner, or whatever, but his son goes on to play for a Premiership team, or wins ‘Pop Idol,’ or invents the Internet. Those stories make you feel as though the whole world is on its way up. But in our family, people always slip up on the first step. In fact, most of the time they don’t even find the stairs.”
What happens in “Slam” is, quite simply, this: Sam gets his new girlfriend, Alicia, pregnant. Alicia’s parents are university professors, Sam’s father is a plumber who see Sam as “some hoodie chav.” They want their daughter to jettison both him and the fetus. What ensues is an agreeably casual and occasionally effervescent comedy of manners, one that has plenty to say about class and sex and family and this being a Nick Hornby novel how pop music relates to it all and ties it all together. There are many differences between a baby and an iPod, Sam thinks. And one of the biggest differences is, no one’s going to mug you for your baby.
Hornby has a knack, in “Slam,” for taking predictable moments and turning them into gently glowing satire. When Sam has to tell the school authorities he’s going to be a father, for example, he expects stern judgment. But as
“Slam” slides by on its author’s enormous charm, however, and on its exploration of some hard-won truths, including this encompassing definition of what adult love really is: a project full of worry and work and forgiving people and putting up with things and stuff like that.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
